Deprecated: mysql_connect(): The mysql extension is deprecated and will be removed in the future: use mysqli or PDO instead in /customers/9/6/f/cecilieloveid.com/httpd.www/admin/library/opendb.php on line 5 Anmeldelser


RÃ¥tt, brutalt og flott

Bergens Tidende 26.11.2007

«Gartnerløs»
Cecilie Løveid
Kolon

Noe av det beste som skrives av dikt i dag.

Cecilie Løveid skriver realistiske og moralske dikt. Diktene er rå og brutale. Men de rommer alltid noe mer, de gir gjenkjennelige scener, situasjoner og saksforhold en lett surrealistisk dreining.

Løveids dikt besitter den egenskapen at de berører fordi de frastøter, og frastøter fordi de berører, men aldri på sentimentalt vis. Tidvis virker det som de grelle beskrivelsene holder et underliggende trykk i sjakk. Slik som i det utrolig sterke diktet «Vann», som utstiller dødens realitet i et direkte og ubehagelig språk. Dette og andre av samlingens dikt rommer lengsler og savn, nostalgi og kjærlighet, ved å snakke nesten følelsesløst om det motsatte, for eksempel ved å la diktet fortape seg i heslige situasjoner. Kanskje er dette «speilenes nødvendighet» som Løveid snakker om i diktet «Klisjeer».

Dikttittelen peker på fallgruven poetisk språk etter regelen skal styre unna. Men diktet skriver seg bokstavelig opp mot en forgangen verden, som rommer de speilvendte bokstavene, de tunge, konkrete, taktile klisjeene som dyppes i trykksverte, og som var boktrykkerkunstens viktigste redskap.

Typisk for Løveid at hun uforutsigbart snur opp ned på språket, på tingene, timeglasset, rekvisittene: «hunden snus i karmen».

Løveids dikt peker i mange retninger, de griper tilbake i eget forfatterskap, egen biografi, de rommer kjærlighet, seksualitet, kunstrefleksjoner, tap og savn. Diktene utfolder seg selv uavlatelig i spennet mellom villskap og orden. Her opptrer bestefedre, mødre, dronninger, menn og barn, Shakespeare, Cindy Sherman og Damien Hirst. Titteldiktet «Gartnerløs» handler om et overlatt barn, overlatt til seg selv, utlevert til hagen. Her er det som om diktet «Fanget villrose» fra en tidligere samling klinger med. Det som vokser i diktene til Løveid, vokser på bakgrunn av en tapt orden.

Løveid strør ord, rekvisitter og ting rundt i diktene, og bearbeider, knar dem som leirklumper. De mange hodeskallene, et ofte brukt motiv i malerkunsten, innskriver vanitas, tomhet og meningsløshet i diktene. Og lik et kvalmende stilleben utstiller Løveid det døde måltidet i «Skuebrødsmatbord».

Det er ingen tvil om at «Gartnerløs» er en av årets beste diktsamlinger. Måtte den få mange lesere.

© Bergens Tidende


Skriftstøpersken

Klassekampen 24.11.2007
Henning Hagerup

De beste diktene i «Gartnerløs» er så gode at de alene kunne ha rettferdiggjort en hel bok.

Cecilie Løveid Gartnerløs
Kolon 2007
Dikt, 60 sider

Formelt er «Gartnerløs» Cecilie Løveids tredje diktsamling, men alle som kjenner til hennes forfatterskap, vet hvilken stor poet hun er også når hun skriver dramatikk og fortellende prosa. Som Steinar Opstad sier i etterordet til sitt fremragende Løveid-utvalg «Mykt glass» fra 1999, finnes det «en sterk poetisk drift» i omtrent alt som kommer fra hennes hånd. Slik Opstad også minner om, er det på den annen side både dramatiske og episke innslag i Løveids lyrikk. Flere av diktene i «Gartnerløs» er små fortellinger i tredjeperson; andre handler om et jeg, men dette jeget er ikke nødvendigvis identisk med forfatterens eget. Enkelte av diktene er utformet som det den engelske 1800-tallslyrikeren Robert Browning kalte «dramatic lyrics», de minner om monologer fra uskrevne skuespill. Det første diktet i samlingen, «Skriftstøpersken», opererer i dette landskapet. «Skriftstøperske» er en yrkestittel med et gammelmodig, Gutenberg-aktig preg, og allerede dette forholdet antyder at vi står overfor en poetisk rolleskikkelse. Inntrykket blir desto mer fremtredende fordi diktet viser seg å fokusere på en noe annen type virksomhet enn støping av skrifttyper; denne yrkesutøveren later til å ha visse faustiske ambisjoner: En gang kunne vi tyde alle tegn. Det var ingen drøm men det lignet. Vi var sortekunstnere, vi kunne tyde hånden som beveget seg til en positur, ordet som satt. Mot slutten av diktet finner det imidlertid sted en dreining, eller et dramatisk omslag, der det okkulte, «sortekunstneriske» aspektet må vike: Men jeg våknet til lys. Verden var fortsatt full av tegn og beskjeder. Tårer, rever, bjeller, hender sto og ventet på meg. Da sluttet jeg med spillkort, almanakker og religiøse bilder. «Skriftstøpersken» er både en dramatisk monolog og en utviklingsroman i miniatyr, skjønt det er viktig å fastholde at det først og fremst er et dikt. Og diktet utgjør en fascinerende inngang til resten av samlingen; det fører leserne direkte inn i en gåtefull verden som er særegen for Cecilie Løveid. At denne verdenen blir så gåtefull, skyldes poetens helt spesielle evne til å forene konkresjon, taktilitet og sanselighet med en atmosfære av uvirkelighet og halvglemt drøm. Hun løfter, for å sitere Opstad igjen, «gjenstandene opp i teksten», hun gir dem en nesten materiell eksistens, samtidig som universet hun beveger seg i, ofte forsynes med egenskaper som får det til å virke langt unna, både i tid og rom. Selv når Løveid skriver dikt som udiskutabelt er lagt til nåtiden, kan hun mane frem en stemning av 1600- eller 1700-tall, fylt av klangen fra spinetter og virginaler: Hun satt rett innenfor vinduet og så ut som hun var komponert til vindusrammen Hun ble vermeersk foran den tente dagslyslampen Hun lot lysrørene skinne på seg Sollyset fra vinduet varmet ryggen Henspillingen på Vermeer fargelegger diktet og gir en klar forestilling om hvordan kvinnen ved vinduet må ta seg ut. Hun er hyllet inn i den nederlandske malerens myke lys og virker et øyeblikk som om hun er hensatt til en annen epoke enn den hun hører hjemme i - mens de umiskjennelig moderne omgivelsene likevel holder henne fast innenfor vår egen tid. Denne sammenstillingen av det fjerne og det nære, av materialitet og uhåndgripelighet, går igjen flere steder i samlingen, og Løveids bruk av eventyrmotiver og mytisk materiale aksentuerer den ytterligere. Det samme gjelder en rekke åpne og skjulte henvisninger til eldre forfattere, som Sapfo, Sofokles, Shakespeare, H. C. Andersen, Lewis Carroll, Salvatore Quasimodo og Vesaas - en linje som «evigheten tegnet i håndflaten din» fortoner seg for eksempel som en fin, selvstendiggjort variasjon over et William Blake-sitat: «Hold Infinity in the palm of your hand/ And Eternity in an hour.» Sammenstillingsteknikken avføder en svært variert poesi, som spenner fra det vakre og kontemplative til det brutale og rå. Et av bokens mest intense dikt, «Smadre dagene», tilhører utvilsomt den siste kategorien: Jeg er damen som er sett på flere steder samtidig Jeg smadrer restene av alt som var Jeg smadrer dagene Jeg ser bort fra dagene Jeg får ikke øye på nye Man kan lure på om denne morbide damen er en slags ond ånd, siden hun er i stand til å være flere steder på en gang. Sluttlinjene fremstiller henne imidlertid mer som en typisk plageånd, skjønt det ene ikke utelukker det andre; skikkelsens status forblir effektivt ubestemmelig: Jeg er damen som går inn i salen idet taktstokken heves klakker forbi første rad i røde sko. Titteldiktet er for sin del utformet som et lite eventyr om en jente som vokser opp i en «gartnerløs» hage, men det er ikke et eventyr som ender godt. Det munner ut i denne passasjen: Til slutt sto hun på tå i et bittelite land som var hennes. Hun sto der og var dronning til hun ble kappet og skubbet ut over verdens kant. Jenta later umerkelig til å ha gjennomgått en metamorfose; hun er blitt en plante eller en blomst som noen ender med å «kappe» eller kutte av. Den naivistiske, litt barnebokaktige tonen beskrivelsen er holdt i, bidrar bare til å forsterke stemningen av ubønnhørlighet, mens det suggererende adjektivet «gartnerløs» skaper opptil flere assosiasjoner. Det gartnerløse kan representere noe viltvoksende og frodig, men også noe vanskjøttet og ensomt, eller (slik tilfellet er ved diktets slutt) noe ukontrollert og i siste instans destruktivt. Ikke alt i Løveids samling er like vellykket, men de beste diktene i «Gartnerløs» er så gode at de alene kunne ha rettferdiggjort en hel bok. Et eksempel på dette er det gripende diktet «Vann», en beretning om død, begravelse og sorg som innholder en selsomt skinnende oppstandelsesvisjon av et slag det skal et helt spesielt poetisk talent til for å frembringe - et talent på Cecilie Løveids høye og sjeldne nivå: Da jeg endelig kom til kapellet hadde han ventet lenge. Han var begynt å tine. Det kunne ikke bortforklares. Han lå på en madrass av is. Vannet piplet nedover sidene av båren og som våren reiste han seg.

©Klassekampen



Cecilie Løveid © 2008
Sist oppdatert: 18 Juni, 2014