Deprecated: mysql_connect(): The mysql extension is deprecated and will be removed in the future: use mysqli or PDO instead in /customers/9/6/f/cecilieloveid.com/httpd.www/admin/library/opendb.php on line 5 Intervjuer

Silje Stavrum Norevik:
- Dikt skal snakke rett til deg

Bergens Tidende 19.11.2007

«Døden er så reell i virkeligheten, derfra stammer nok fascinasjonen både for kriminalserier og hodeskaller»

Cecilie Løveid drar inn gudinner, pølseboder og sin døde mann i diktsamlingen «Gartnerløs». Men hun kunne godt vært enda råere.

Det synes i alle fall dikteren selv.

Cecilie Løveid er forfatteren som er blitt kalt «sjangerdronning» og «rabulist», og som blander høyt og lavt i diktene sine. Her siver alt inn, sjøsatte kjempetonnere i Puddefjorden, og mytiske skikkelser som Shakespeares Ofelia og den første kvinnelige dikter, Sapfo. Og i den nyeste diktsamlingen, Tarjei Vesaas sin hodeskalle.

- Det er jo sånn vi lever, en folkelig humor har nok fulgt meg. Jeg ønsker at lyrikken skal være forfriskende, ikke så selvhøytidelig at den peker tilbake på poeten som en autoritet, sier Cecilie Løveid.

Hodeskaller som terapi

Hodeskallen er et tilbakevendende motiv i «Gartnerløs». Nytt for forfatteren, men eldgammelt i kulturen. Hun skriver bl.a. om den kontroversielle kunstneren Damien Hirsts diamantbesatte hodeskalle med 8000 diamanter, verket «For the love of God». Da høres det slik ut:

«Jeg vet hvorfor vi sitter her og hygger oss/ Vi sitter her for å sikre at det kommer noen i begravelsen vår/ Hva skal dere gjøre etterpå?/sier den glitrende hodeskallen»

- Hvorfor denne fascinasjonen for kraniet?

- Det er et klassisk motiv, og kanskje er det sunt med den høye forekomsten av hodeskaller i vår tid med oppgravinger av massegraver og politiske forbrytelser. Det blir nærmest terapeutisk. Tidligere var døden mye nærmere, man ble født og døde hjemme. Døden er så reell i virkeligheten, derfra stammer nok fascinasjonen både for kriminalserier og hodeskaller, vi er nødt til å omgi oss med den, og det er befriende også å bruke humor, sier Cecilie Løveid.

- Tenker du at det finnes noe felles for diktene dine i «Gartnerløs»?

- Det er vanskelig, men diktene følger mange generasjoner, fra vugge til grav, og dekker alle aldre, spenn og erfaringer. Diktsamlingen kretser omkring livsmot, mening og meningsløshet, sier Løveid.

Kvinnelige ikoner

Betegnelsen «leken» klinger ofte med når kritikerne forsøker å beskrive Løveids diktning. Hun går i kritisk og leken dialog med real- og litteraturhistorien. I «Gartnerløs» henter hun inn Shakespeare, Sapfo og Madonna-skikkelsen.

- Jeg bruker kjente skikkelser nesten som i billedkunsten. Mytologien er ladet med mening, og noe vi har felles. Denne gangen var jeg faktisk opptatt av at jeg ikke måtte ha altfor mange madonnaer med. Det begynte med at jeg var provosert over at det skulle være forbudt å bruke Madonna-skikkelsen, sier Cecilie Løveid.

Sapfo er den første kvinnelige poeten, og har vært belemret med myter, og skandalisert. Det er også spennende at det som finnes etter henne er fragmenter, det nærmer seg den moderne måten å skrive på, mener Løveid.

- Disse skikkelsene er blitt mine ikoner som jeg tar med meg, uten å planlegge, sier poeten og dramatikeren.

Farlig med det personlige

Løveid har tidligere sagt at hun føler hun ikke kan dikte, og legger ikke skjul på at hun henter fra biografisk stoff. Så også i det sterke diktet «Vann» om mannens død på et hotellrom i Frankfurt. Det begynner slik:

- Ingen godnatthilsen. Ingen god morgen. / Ingen svar på SMSene. Jeg undret jeg lurte/ Jeg sendte fler./ Han døde på et hotellrom. De skulle ha/ekstra betalt for å vaske. Det så ut som/ om kaniner var skutt der, sa de i telefonen (.)

- Det er fryktelig farlig og spesielt å gå inn i den personlige sfæren. Men for min del kan det aldri bli rått nok. Jeg snakket med en filmregissør som sa han aldri kom til å bli som Bergmann. Fordi han ikke gikk langt nok, han tok hensyn til familien.

©Bergens Tidende


Inland empire

Klassekampen 27.10.2007
Bendik Wold

Ekteskap med David Lynch? Ja, kanskje dét er tingen.
Spredte inntrykk fra en ettermiddag med Cecilie Løveid:

Innerst på badet lyser tre par katteøyne. Gulvet pulserer av varme. De likner hunder, også av personlighet. Og tungene er helt glatte når jeg strekker fram en hånd.

«All day is full of loving poems written by our cats.»

Hun er en samler. Det fins mange små hus i huset. Ett av dem skjuler et kattetoalett.

- Se der borte! De kaller ham hegremannen. Han mater dem med fisk. Noen har laget en hjemmeside til ham, som sjelden oppdateres.

Hun handler på krita hos kjøpmannen på hjørnet. Han antyder at lista begynner å bli lang. Spøk eller alvor? Jeg noterer meg at jeg skylder Cecilie Løveid førtitre danske kroner for batterier.

Solblunk fra Søerne.

En elg kommer luntende mot bordet vårt. Det viser seg å være Henrik Nordbrandt, poeten. - Pene mann. Jeg hadde tatt av meg brillene og kjente deg ikke igjen.

Vi spiser og drikker nøyaktig det samme.

Øl, ja det må vel være lov. Carlsberg spesial.

- Har du hørt om den nye dimensjonen de har oppdaget? Mellom Sveits og Frankrike har man gravd ut en 27 kilometer dyp tunnel for Ã¥ lage kunstige sorte hull. Du vet, det er ikke bare tre dimensjoner. Det er minst én til.

I potetåkeren

Og slik kunne man fortsette. Glem kronologi, glem normal dialog, glem enhetlig episk struktur - la oss heller, for én gangs skyld, innkretse personen gjennom de udramatiske scenene utenfor hovedhandlingen, uttalelsene som ble gjort off record, i samtalens randsone, eller bare for Ã¥ fÃ¥ praten til Ã¥ gÃ¥. Geir Gulliksen har skrevet om Cecilie Løveids prosa at den iblant kan framstÃ¥ som «en intim samtale mellom mennesker som kjenner hverandre godt»: Metoden ville altsÃ¥ være ganske i pakt med forfatterskapet.

Men dette er et intervju, dette er en avis, og vi er tvunget til å undergi oss normalprosaen - og slike nødtørftige realopplysninger som at Cecilie Løveid (56) er en norsk forfatter av romaner, diktsamlinger, skuespill og barnebøker, at hun er aktuell med ny lyrikk i «Gartnerløs», og at hun tar imot oss i et knirkegammelt hus i de såkalte Kartoffelrækkerne på Østerbro i København.

- Det kalles Kartoffelrækkerne fordi man brukte marken her til å dyrke poteter til byens befolkning. Den gang lå området utenfor bymurene. Og siden dette var potensiell slagmark, måtte vegetasjonen være lav. Man kunne ikke kave omkring med sverdet sitt i en høyvokst åker, forklarer Løveid ettbindsleksikalsk.

- Det er snakk om elleve gater med 40 hus hver, oppført i siste halvdel av 1800-tallet som gode, sunne eneboliger for arbeiderklassen, hver av dem med en knøttliten hageflekk.

Selv har hun bodd her siden slutten av 90-åra, da hennes nå avdøde ektemann ble tilsatt som solobassist ved Den kongelige Kapel. I dag deler hun huset med tenåringsdatteren Ellisiv og et varierende antall rasekatter. Heldigvis er denne «Liebhabernes landsby» (sitat Berlingske Tidende) velsignet med godt naboskap og ivrig dugnadsånd, skjønt den siste proletar for lengst har forlatt trakten.

- Det er blitt et typisk kunstner- og politikerstrøk. Rett overfor veien bor Svend Auken, tidligere statsråd og formann i Socialdemokraterne. Det hender ikke sjelden at et tv-team lyser opp trammen hans i kveldsmørket. København-ordfører Ritt Bjerregaard har også et hus her. Dessuten en rekke prominente danske forfattere.

- som du har kontakt med?

- I grunnen ikke. Jeg kjenner mange av dem, men miljøet oppleves som ganske lukket. Det er ikke slik at forfattere kan omgås fullstendig ubesværet på tvers av landegrensene. Hver nasjon har sin litterære offentlighet, med egne koder som må læres fra grunnen. Det ville vært annerledes om jeg kom hit som 20-åring.

- Du har ikke orket?

- Nei. Jeg føler at jeg trenger meg på. Men det er ikke noe stort savn, og jeg hadde heller ikke noe litterær miljø rundt meg da jeg bodde i Oslo.

Beatnik i Bergen

Løveid har ikke bestandig vært en outsider. Seint pÃ¥ 1960-tallet - den gang hun ifølge Mia Berner vaklet inn i den litterære offentligheten som «et nyfødt føll pÃ¥ vinglende bein» - var hun del av et brÃ¥modent kunstnermiljø med hovedkvarter pÃ¥ kafé Paletten ved Lille LungegÃ¥rdsvann. Vi snakker om et bergensk motstykke til hovedstadens Profil-generasjon, bare mindre myteomspunnet: Rolf Larsen, Stig HolmÃ¥s, Gerhard Stolz, heikki heikki og altsÃ¥ den noen Ã¥r yngre Cecilie Løveid, som etter eget utsagn var «født gammel» og «satt og drakk kaffe som barn».

- På Paletten gikk det mest i te. Stedet ble drevet av en fru Fredriksen som klagde over at hun ikke tjente et rødt øre på «disse beatnikene». Da Keith Jarrett kom til byen, skjelte hun ham ut som «nigger». Veldig tidstypisk. Forresten var speileggene grusomme.

Mange av de håpefulle på Paletten debuterte i Pax-antologien «Åtte fra Bergen» i 1969, men Løveid hadde allerede som 16-åring publisert dikt i det danske tidsskriftet Hvedekorn. Hun var i det hele tatt tidlig ute med det meste. Sitt første barn fikk hun året før hun ble myndig, og romandebuten «Most» kom da hun var 21.

- Paletten-miljøet var mitt akademi, min eneste form for utdanning. De eldre gutta leste Beckett, Joyce og Burroughs, og jeg bare kastet meg inn i det. Vi hadde bestandig noe i veska som skulle deles med de andre - det være seg billedkunst eller litteratur. Selv trodde jeg lenge at jeg skulle bli billedkunstner.

- Var det billedkunsten som lærte deg å lage kollasjer?

- Ja. Jeg så moderne kunst i blader og magasiner, og lot meg inspirere. Forresten har jeg alltid irritert meg litt over at bøkene mine blir omtalt som «merkelige». Altså, innen billedkunsten har man drevet med cut-up siden tidlig på 1900-tallet! Mens i litteraturen må slike teknikker fortsatt argumenteres for.

- Er det riktig å si at Paletten-miljøet var noe mer avantgardistisk orientert enn Profil, som primært propagerte for en høymodernisme av klassisk, sentraleuropeisk merke?

- Ja! Ja! Det tror jeg stemmer. Bergensmiljøet var litt mer rock, litt mer beat. Og vi drev ikke utelukkende med litteratur. Å treffe Profil-folkene var noe annet. Men vi delte deres skepsis til sentrallyrikken.

- Jan Erik Vold var en tidlig mentor for deg?

- Han så på tingene mine. Men da jeg møtte Dag Solstad i fjor, sa han noe interesserant: Han røpte at han personlig var imot at tekstene mine skulle publiseres - fordi jeg var så ung. Det var for tidlig, mente han. Talentet kunne bli ødelagt. Syns du ikke det var en ganske paternalistisk holdning?

Anti-episk epiker

Paletten-miljøet gikk stille i oppløsning ved inngangen til 1970-tallet. Politiseringen var en viktig faktor. Cecilie Løveid hadde vokst opp med besteforeldre som var gammelkommunister, og syntes ikke de lokale marxist-leninistene hadde så mye nytt å fare med.

- Bestefar var rett og slett stalinist. Ja. Det tror jeg vi må si. Han oppbevarte store stabler med sovjetrussiske magasiner. Jeg tror ikke han forsto språket, men han så vel på bildene, smiler Løveid.

- Forresten skrev Edvard Hoem et hyllestkvad til ham. Noe pompøst om bestefars rolle i en sporveisstreik. Jeg husker ikke om han likte det eller ei.

Selv hadde Løveid ingen planer om å underlegge seg kravet om oppbyggelig sosialrealisme. Hennes egne 70-tallsromaner - «Most» (1972), «Tenk om isen skulle komme» (1974), «Alltid skyer over Askøy» (1976) og «Sug» (1979) - er snarere skrevet i pakt med Walter Benjamins maksime: En forfatter som ikke lærer forfatterne noe, lærer ingen noe. Bøkene styrer unna ordinær karaktertegning, lineære handlingsforløp og «plott», og blir av litteraturkritiker Wenche Larsen beskrevet som «anti-episk episke». Liksom antikkens dramatikere forteller Løveid om de store hendelsene uten å skildre de dramatiske høydepunktene, men ved å gå inn i de mindre dramatiske scenene før og etter krisen.

- Anti-episk epiker? Ja, kanskje. Men jeg tror ikke det er mulig å avvenne folk fascinasjonen for fortellinger som «går opp». Vi bare må ha det Dette er den gamle leirbål-greia. En godt fortalt historie, med høydepunkt og avklart slutt, vil alltid slå an. Det virker hver gang.

- Men du skriver ikke slike fortellinger selv?

- Nei, jeg har ikke den evnen. Eller tålmodigheten. Jeg skriver litt på sida, med det ene beinet i grøfta. Kanskje henger det sammen med mitt urolige sinn. Jeg har problemer med å være på plass i meg selv over lengre tid. Jeg er litt flyvsk. Men ikke på alvemåten!

Løveid setter en advarende finger i været.

- Leser du brede, fortellende romaner selv?

- Det gjør jeg. På nattbordet ligger Haruki Murakami og Alexander McCall Smith - så jeg nøler ikke med å inkludere meg selv i dette store fellesskapet som hungrer etter fortellinger. Men når jeg setter meg ned for å skrive, tar det ofte en annen retning. Lenge hadde jeg et manisk behov for å begynne tekstene mine midt i fortellingen. Jeg startet med setninger som «Mange år seinere » eller «Men hun husket stadig », uten nærmere forklaring. Eller jeg fikk det for meg å skrive omstendelige, pompøse slutter - litt som på tampen av diktet «Rug»: « Men jeg har flere mål land og en fantasi som har overlevd et/ uendelig antall med eventyr.»

Tekstskulpturer

Nettopp «Rug» er for lengst blitt en lesebokklassiker, til tross for at strofene er klippet ut fra romanen «Sug». Fram til comebacket med «Spilt» (2001) hadde Løveid strengt tatt bare gitt ut én diktsamling, «Fanget villrose» (1977). NÃ¥r Steinar Opstad likevel kunne samle og utgi et ganske tjukt diktutvalg («Mykt glass») i 1999, skyldes det at Løveid installerer «dikt» - eller i hvert fall: tekster med ujevn høyremarg - i sÃ¥ Ã¥ si alle bøkene sine.

- Det er ikke slik at jeg bevisst går inn for sjangerbrudd. Nei. Men jeg oppdaget tidlig at det ga meg en viss glede å kalle noe «roman» som ikke var det, eller sette «smalfilm» som tittel på et dikt, slik jeg gjorde i bidraget til antologien «Gruppe 68».

- Du har tidligere uttalt at du er opptatt av «teksten som ting, gjenstand». Hva skal det bety?

- At jeg lager tekstskulpturer. Det henger nok sammen med min orientering mot billedkunst. Jeg synes billedkunsten er flinkere enn litteraturen til å forsyne seg fritt fra verktøykassa. Dessuten kan ingen vite for sikkert hva en skulptur «sier». Teksten, derimot, er dobbel. Ordene betyr jo noe. Selv er jeg mest fornøyd når jeg glemmer alt som har med «betydning» å gjøre, og teksten framstår som en helt ny skapning.

- Jeg snakket nettopp med en norsk forfatter som sammenlikner deg med David Lynch. Skjønner du hvor han vil?

Løveid hikster.

- David Lynch? Hva i alle dager mener vedkommende med det?

- At du har skjerpet vår følsomhet for språket på samme måte som Lynch har skjerpet vår følsomhet for bildene. Og at dere begge gir blanke i kronologi og plott

- Jo da ! Jeg har aldri vurdert ekteskap med David, men kanskje dét kunne være tingen? Jeg mÃ¥ innrømme at filmtittelen «Mulholland Drive» har spøkt for meg. Og jeg liker hvordan Lynch leker med oss. Han bare pøser pÃ¥, uten Ã¥ forklare.

- Mange mener det er fåfengt å begi seg ut på tolkninger av de siste filmene hans. Richard Aarø har skrevet det samme om «Sug»: Å lete etter logisk struktur i boka virker bare mot sin hensikt.

- Det er jeg grunnleggende uenig i. Jo visst finnes det logisk sammenheng! Er ikke «Sug» en ganske banal historie om fedre og døtre, om et problematisk forhold til faren som videreføres i forholdet til elskeren? Men reaksjonen er ikke uvanlig. Når jeg møter elever som har lest romanene mine, får jeg alltid spørsmål om hva de «betyr», enda jeg selv synes de er ganske enkle å forstå.

- Var det derfor du i sin tid forlot romansjangeren?

- Vel Det var en sammensatt greie. Blant annet spilte det inn at det lå mer penger i dramatikken. Dessuten fikk jeg kalde føtter da forlaget begynte å mase om en «murstein», en bokklubb-bok. Jeg følte meg presset. I dag tenker jeg at jeg var feig som ikke torde å ta utfordringen. Jeg skrev faktisk en oppfølger til «Sug» som ble borte for meg en gang på 90-tallet - egentlig like greitt, for den var bare en blek avglans av forgjengeren. Men jeg kan røpe at jeg gjør et tappert forsøk på å skrive noe lengre, sammenhengende igjen; noe mange vil hevde ikke er en roman, men som jeg selv vil insistere på at er det.

Eksklusiv gjeng

Cecilie Løveid har aldri lagt skjul på at hun baserer mye av diktningen sin på selvbiografisk stoff. Kjennere av forfatterskapet vet at slageren «Ser min mor i tropesol», første gang publisert i 1969, gir et ganske korrekt portrett av foreldrene: Mora hadde først tenkt å adoptere henne bort, men endte med å parkere vesle Cecilie hos besteforeldrene i Bergen, mens hun selv tok seg hyre på en englandsbåt. Og om faren ikke akkurat stod «på bananbåt», var han vitterlig kaptein, og datteren møtte ham først da hun var voksen blitt.

Litt historisk-biografisk forkunnskap gir merverdi også for leseren av årets bok, «Gartnerløs». For eksempel finnes her et hjerteskjærende dikt om ektemannens død på et hotellrom i Paris: «Ingen godnatthilsen. Ingen god morgen./ Ingen svar på SMSene./ Jeg undret jeg lurte./ Jeg sendte fler »

- Jeg prøvde å gjøre det så rått som overhodet mulig. Jeg tåler ikke det søtladne, det bløte. Venner og familie synes iblant jeg kan være uærbødig, men jeg forsvarer meg med at jeg alltid stiller meg selv i det dårligste lyset.

- Det kan virke som du skriver råere jo mer personlig stoffet er?

- Ja, nesten. Dessuten kan jeg ikke dikte. Jeg kan forlenge eller omforme, men jeg klarer ikke finne pÃ¥ følelser og situasjoner. Jeg gidder ikke gjemme bort biografisk stoff - dét har aldri fascinert meg. Hvis jeg ikke skriver ned det som kommer til meg, gÃ¥r jeg rett og slett tom for stoff.

At Løveid med sine to nye diktsamlinger enda tydeligere framstår for den litterære offentligheten som fullblods poet, merker hun på antallet invitasjoner til poesifestivaler. Nylig gjestet hun Audiatur i Bergen, og neste uke kommer hun til hovedstaden for å delta på Oslo Poesifestival.

- Jeg må innrømme at jeg føler meg fremmed blant andre poeter. Samtidspoesien er liksom en egen verden. Holdningen er litt sånn: Vi er en egen sort mennesker, og dessuten dyrkes vi, og det er veldig eksklusivt det hele, sier Løveid.

- Men det er vel mitt livs skjebne, dette. Kanskje oppfatter de meg som truende, siden jeg stort sett beveger meg inn og ut av sjangrene som det passer meg.

©Klassekampen

********************************************************



Cecilie Løveid © 2008
Sist oppdatert: 18 Juni, 2014