Deprecated: mysql_connect(): The mysql extension is deprecated and will be removed in the future: use mysqli or PDO instead in /customers/9/6/f/cecilieloveid.com/httpd.www/admin/library/opendb.php on line 5 En liste af nogle af priser jeg har modtaget

Aschehougprisens statuett Evig liv, Ørnulf Basts vidunderlige syntese av kunsten å fortsette... Keramisk skisse til fontenen på Aschehougs plass, som Gyldendal Norsk Forlag og Aschehoug forlag rammer inn.







Les Janike Kampevold Larsens pristale i anledning Gyldendalprisen i 2001:


 
Gyldendalprisen 2001 til Cecilie Løveid

Gyldendalprisen skal nå deles ut for sjette gang. Første gang den ble utdelt var det for året 1996 da den gikk til Dag Solstad, og siden har den gått til Bjørn Aamodt, Kjartan Fløgstad, Jon Fosse og Jan Erik Vold, forfatterskap hvis kvalitet ingen vil trekke i tvil.
Styret for Gyldendals legat består av Otto Hageberg, Atle Kittang, Kristin Aalen-Hunsager, Geir Mork og meg selv. Prisen er på 250.000 kroner, og æren og pengene går i år til en forfatter som er mer enn verdig til å få tildelt en pris for det prisforskriftene kaller «et betydelig forfatterskap».
 
Det blir ikke lett å skulle si noe om årets prisvinner uten med en gang å avsløre hvem det er, så jeg skal ikke trekke hemmelighetsskremmeriet i langdrag. Det dreier seg om et forfatterskap som ble påbegynt tidlig på 70-tallet. Det er et særegent og eksperimentelt poetisk forfatterskap, selv om vedkommende strengt tatt bare har publisert to bøker som kan kalles diktsamlinger. Vedkommende har markert seg som en banebrytende prosaforfatter og hørespillforfatter, i tillegg til en fin barnebokforfatter. Likevel er det først og fremst som dramatiker personen har markert seg de siste årene. Prisvinneren har en skriftstemme med en uvanlig integritet. Den var på 70-tallet en av de mest eksperimentelle og mest sensuelle poetiske røstene. Den var politisk, rå, leken og melankolsk. På 80- og 90-tallet finner vi den i en dramatisk form som like mye som prosatekstene er preget av drift og lidenskap, men også mer og mer av en filosofisk refleksjon. Det er snakk om en uvanlig stor produksjon: 23 bokutgivelser hvorav 12 er skuespill, to er diktsamlinger, 5 er romaner og 4 er barnebøker. Eller der 12 er skuepill, 5 er romaner og seks er diktsamlinger, eller der vi kan snakke om 23 samlinger poetiske tekster, eller 23 poetiske drama– eventuelt 11 punktromaner eller prosapoetiske tekster og 12 skuepill. Det sier sitt at tekstsamlingen «Mykt glass» som kom ut i 1999, har undertittelen «Dikt i utvalg» og henter tekster både fra skuespill, en diktsamling, romaner og prosabøker. Genrespørsmålet er åpent. I tillegg kommer upubliserte skuespill, syv hørespill, fjernsynsdramatikk, tekster til musikk, moderne dans og performance-teater.
 
Likevel, og overraskende nok er boken som for oss har aktualisert forfatterskapet en diktsamling – fra en forfatter som ikke har skrevet dikt siden 1977. Denne forfatteren er en kvinne, og hun heter Cecilie Løveid.
 
For å begrunne vårt litt opprømte valg av Cecilie Løveid som vinner av Gyldendalprisen 2001, må jeg begynne med fjorårets utgivelse, Spilt, Nye dikt. Det er mange som har håpet og ventet på at Løveid skulle vende tilbake til dikt- eller prosaformen. Hva ville skje når og hvis hun gjorde det? Hvordan ville hun knytte seg opp mot sine tidligere ikke-dramatiske tekster? Forventningene har vært store. Nå når boken er her, er det med en klo og en billedlighet som på sitt beste viser Løveid på sitt beste. Tekstene i Spilt er morsomme, frekke, ironiske og harsellerende. Løveid utfolder en poetisk logikk og en poetisk vitenskapelighet i sine «undersøkelser» som hun kaller dem. Tekstene er mer abstrakte enn de tidligere prosapoetiske tekstene – og har den samme språklige konkresjonen. Men som alltid før virker det heller ikke nå som om Løveid vurderer å forholde seg etterrettelig verken til litterære eller historisk forelegg, til myter, genrer eller språklige konvensjoner.
 
Det er utvilsomt at de tidlige bøkene til Løveid kretser rundt en kjærlighetstematikk, selv om de også er politiske, ikke minst familie- og kjønnspolitiske. De har en intim nerve som utfoldes i et svært konkret språk, og kjærligheten til det konkrete miljøet og tingene i erfaringsrommet er påfallende. Vi finner den sammen nerven i diktene i Spilt. Men disse diktene bærer et tydelig preg av å være skrevet etter en rekke skuespill, og særlig etter de fire skuespillene som kom på nittitallet: Barock Friise, Maria Q, Rhindøtrene og Østerrike. Alle disse har historisk og skikkelser som forelegg, Zille Knudsdatter Gad, en intellektuell opposisjonell kvinne fra 1700-tallet Bergen, Vidkun Quislings kone, Mara Vasiljevna, som valgte å forlate sitt barn i Ukraina for å følge Quisling, den visjonære Hildegard av Bingen abbedisse i Rupertsberg kloster i middelalderen en gang, og Ludwig Wittgenstein, språkfilosofen med hytte i Skjolden innerst i Sognefjorden. Hvorfor denne opptattheten av historiske skikkelser?
 
«(…) uten begjær blir det ikke synlig» heter det i mottoet etter Per Kirkeby som innleder Spilt. Det er sterk sammenheng mellom begjær og synlighet i alle Løveids tekster, og det på flere nivå. Allerede Kjersti Gilje som er hovedpersonen blant annet i Most og Sug, viser at begjær kan føre til en ubehagelig synlighet, en som skremmer bort menn. Begjær er også forutsetningen for kunsterisk produksjon, for at noe skal bli synlig som form, og jeg tror også vi kan si at Løveids dikteriske form vitner om at språket har en egenbevegelse, et eget begjær som fører det ut over konvensjonell språkbruk.
 
Hele Løveids forfatterskap innsirkler, med stor sympati og en ikke liten dose fandenivoldskhet, kvinners forsøk på å forfølge sine drifter, enten det er de seksuelle de intellektuelle, skapende eller biologiske – og det har seg ofte slik at hennes kvinneskikkelser tvinges til å velge mellom disse. I et intervju med Merete Morken Andersen sier hun: «I dag oppfordres kvinner til å være alt, […]. Men vi kan ikke komme bort fra at vi som kvinner lever veldig nær en kilde som vi ikke nødvendigvis har lyst til å forlate». Det er spennet i kvinners ulike begjærsretninger som skaper desperasjonen og ekstasen i Løveids tekster. Hun forsker i og snører opp det personlige livet til synlige personligheter, oftest kvinner, i et forsøk på å forstå hvem de egentlig var. Dette gjør hun med stor respekt. Likevel, og som hun sier det samme intervjuet, bruker hun dem. Hun oversetter dem, tenker i deres synlighet for å kunne reflektere over det begjæret som har ført dem dit hvor de blir synlige for oss. Det er bare en forfatter med stor tenkerisk integritet som kan tilegne seg Ludwig Wittgenstein, den store filosofen, bruke ham til det hun trenger ham til – og med poetisk frihet dikte lyd i et traumatisert sinn og gi både kropp og begjær til en homofil mann som også gjemte seg i filosofien.
 
I Spilt bruker hun den samme taktikken. Vi finner også her sentrale kvinneskikkelser: Salome, Marie Curie, Sapho, Shakespeares Ophelia, Dantes Beatrice. Disse kvinnene blir eksempler på dem som følger sin retning, men i sin poetiske tilnærming til dem viser Løveid en objektivitet som trekker disse tekstene mer i retning av et reflekterende og kritisk rom enn hva som har vært tilfelle før. I teksten om Madame Curie unnlater hun f. eks. ikke å harsellere med det faktum at Curie ikke bare selv ble ganske radioaktiv, men må finne seg i å bli en monstrøs gudinne for et ofte dødbringende vitenskapelig fremskritt. Samme teksten gir også kanskje bokens mest slående eksempel på at Løveids poesi i dag er like skjerpet og har et enda mer forfinet og konsentrert blikk for det materielle enn den hadde på 70-tallet:
 
Som en kinesisk keiserinne ligger hun
dekket av en kroppstett jadebrynje med en liten klatt
dragesæd i spiserøret kokt med ris og morgendugg for at hun
ikke skal smuldre opp
 
I et intervju med Alf van der Hagen sa Løveid om ett av sine mest kjente dikt, «Rug», at det hadde en kosmisk bevissthet – det fikk inn alle nivåer på en gang. Dette krever dikterisk intuisjon og overgivelse fra forfatterens siden. Og det er kombinasjonen av intuitivt overskudd, oppgivelse av kontroll og språklig presisjon som gir tekstene hennes den pregnante romligheten de har. Det er ofte sånn i god litteratur at stoffet står frem i en form det har gjort krav på. Dets krav avspeiles i en form som har nødvendiggjort seg. Ingen av tekstene til Løveid kan beskrives ved hjelp av de etablerte genrene. De er ikke dikt, ikke prosa, ikke ren dramatikk, men ofte alt dette på en gang. Hos henne er det ikke lenger et spørsmål om å krysse genrer, å kombinerer poesi og prosa, poesi og dramatikk som om disse var mer opprinnelige og sannere enn kombinasjonen av dem er det. Hun overskrider de etablerte genrene, og på denne måten lar hun tekstene følge sin egen drift eller et eget begjær etter en form som lar deres anliggende bli synlig.
 
Som hun selv sier i innledning til Sug dreier det seg om «Friheten til å gå ut av rommet ut der/ himmelen er ekte blå grå eller svart der/ trærne ungene vokser og suser gjøre de nødtvugne eksperimentene som er det hele»
 
Det er med stor glede jeg overrekker Gyldendalprisen for 2001 til en poet som er en voksen tenker, som leker som en unge, provoserer som en kvinne og dyrker retningen som en mann.
 
Janike Kampevold Larsen

Cecilie Løveid © 2008
Sist oppdatert: 18 Juni, 2014